Sigøynere

Sigøynere er en bred samlebetegnelse på flere beslektede, historisk omvandrende folk i Europa, som stammer fra det nordlige India, særlig Rajasthan.[1] Betegnelsen (Țigani, Zigani, tysk: Zigeuner) har en ukjent betydning og ble tillagt disse omvandrende folkeslagene av andre europeiske folkeslag. De folkegruppene som kalles sigøynere består av flere ulike språklige kulturer som betegnes som blant annet romá (i entall hankjønn rom eller hunkjønn romni; upresist og ugrammatisk også kalt «romfolk» eller enda mer misvisende «romfolket» i noen norske medier), sinti, manoush, romanichal eller kalé. Noen av disse begrepene brukes om ulike grupper i ulike land, og mange grupper av sigøynere mener at andre sigøynergrupper ikke er (ekte) sigøynere. Dette har gitt opphav til mye forvirring knyttet til disse begrepene, fordi de brukes svært ulikt. I noen land har begrepet sigøyner eller lignende begreper som det franske tsigane eller det engelske gypsy (som betyr «egypter» og har en annen opprinnelse enn det norske ordet) blitt kritisert av enkelte. Andre sigøynere forsvarer disse begrepene som samlebegreper for en sammensatt gruppe av beslektede folkeslag, og motsetter seg forsøk på å innføre andre begreper. I Norge foretrekker de fleste sigøynere at gruppen omtales med samlebegrepet sigøynere,[2][3] mens romá først og fremst brukes av sigøynere fra Øst-Europa.[4] De fleste sigøynere snakker det språket som i Norge blir kalt romanés, et språk som ligger nært moderne indiske språk som hindi og urdu. Sigøynernes kultur har i mange hundre år øvet påvirkning på europeisk kultur, ikke minst sigøynermusikken, som har inspirert flere musikkformer. Grupper som Gipsy Kings og Hot Club de Norvege er uttrykk for, eller inspirert av, en levende musikktradisjon som finner nye former. I norsk sammenheng har det, særlig etter rundt 1900, blitt skilt mellom tatere (også kalt romanifolk eller reisende) og sigøynere. Disse gruppene har felles opphav fra India og tradisjonelt en lignende kultur og levevis, men taterne kom til Norge tidligere, fra 1500-tallet, og er derfor i større grad assimilert. Begrepet sigøynere brukes på norsk særlig om folkegrupper som frem til 1800-tallet overveiende var bosatt i Øst-Europa. Internasjonalt finnes ikke et slikt skille, og avgrensningen har i nyere tid blitt problematisert. I Sverige regnes disse offisielt som en og samme gruppe.